Datakomperanse på support?

rediger

Hva forhandlerne burde hatt og hva de har, er to vidt forskjellige ting. Det som er hevet over tvil, er at den kompetansen som kreves her, ikke er "hyllevare", det dreier seg i stor grad om proprietære systemer, der man ikke uten videre finner kompetansen ute i arbeidsmarkedet. I det hele tatt: når vi snakker faktisk kompetanse ut over brukernivå, finnes det neppe i Norge i det hele tatt. Og den som kjenner det norske utdanningsystemet, såvel høyskoler og universiteter som yrkesrettet utdanning, vil vite at man i første rekke utdanner generalister, uansett om vi snakker teoretiske fag eller bilmekanikere. Det innebærer at spisskompetansen innenfor spesifikke områder, som jo er det vi snakker om her, kommer gjennom erfaring og opplæring hos arbeidsgiver. Det siste er veldig bop-bop, opplæring koster penger, uansett om vi snakker heller dårlig nettbasert opplæring eller kurs i regi av fabrikanten. Ja, en viss grad av opplæring får selvølgelig både mekanikere og de som måtte sitte i andre posisjoner, som det du noe forenkelt kaller kundestøtte, men den virkelige spisskompetansen, det du kaller "backup", befinner seg ikke i Norge.

Når det er sagt, en generalist med en nogenlunde grei fagutdanning i bunnen, vil kunne opparbeide seg rimelig god kunnskap om oppbygningen av s. f.ex ID.3 på blokkskjematisk nivå, og derfra til å kunne løse problemer på det være seg brukernivå eller funksjonelt nivå, er faktisk ikke noe kvantesprang. Det dreier seg om å tenke logisk, rett og slett skaffe seg oversikt over det vi kan kalle informasjonsflyten i systemet fra blokk til blokk, og ta det derfra. Om vi ser bort fra det som fremdeles er som før - hjuloppheng osv - vil mekanikerens jobb derved i stor grad bestå av å tenke blokkskjematisk, finne ut hvilken blokk som har tatt kvelden og skifte den. Deretter krøsser han fingrene og håper det beste - ofte går det ganske så greit!

Nå er det jo ikke dette noe nytt, dette har vært en trend gjennom de siste 30-40 årene, og som du sikkert vet, det er først og fremst utviklingene av VLSI-design som har vært pådrivereren her: vi har fått muligheten til å bygge opp det vi for enkelhets skyld kan kalle funksjonsblokker, som i begynnelsen besto av enkle elektroniske komponenter, si en transistor og et par kondensatorer - det er f.ex alt som er inni "boksene" i et elektronisk tenningsystem fra slutten av 60-tallet - men du og du - så dyre de var - og ikke en kjeft visste hvordan de kunne repareres! Kjøp ny boks og hold kjeft, om du da ikke tilfeldigvis kjente en lokal Petter Smart som var tøff nok til å åpne boksen!

Om vi hopper over mellomstadiene, der vi etterhvert gikk fra sekvensiell logikk - som sammen med bedre sensorteknologi jo utvidet funksjonsområdet til disse "boksene" kolossalt - til de første , meget enkle programmerbare systemene med meget, meget enkle prosessorer - står vi i dag med prosessorer og periferikretser med en regnekraft som overgår selv det vi kallte "Superdatamaskiner" så sent som på tidlig 2000-tall. Dette åpner igjen ... (more)

Rosende ord og virtuell konfekt mottatt med takk :-) Det samme til Kamerat Wizard, uten deg hadde dette forumet vært temmelig triste greier - dine uutømmelige kunnskaper om alt som har med bil å gjøre, er enestående. Synd og skam du ikke bor i nabolaget og har stor garasje med skinnstoler og kjøleskap fullt av kald eplesaft!

Ellers er akkurat det temaet som ble tatt opp her, en av mine kjepphester. En del av det er den utviklingen vi alle nok har sett opp gjennom åra: yrkesopplæring har alltid blitt stemoderlig behandlet. Stort bedre har det ikke vært med lærlingeordningen, dels har det til tider vært nærmest tørke på lærlingeplasser, dels har kvaliteten på opplæringen ved de respektive arbeidsplassene vært variabel. Ikke et vondt ord om arbeidsgivere som tross alt forsøker å gjøre en god jobb her, det er ingen enkel oppgave å drive opplæring uten pedagogisk bakgrunn. Det kan jeg litt om, når man har noen års erfaring og blir senior, er dette med å lære opp nye kolleger en del av jobben. Uten en kone som kan denne greia med pedagogikk og det å nedsette på papiret et pensum, en progresjonsplan, ja da ville jeg vært stuck. I tillegg må man kartlegge hva den nyansatte kan og ikke kan, er man heldig, er det noen som kan mer enn du selv kan på andre områder, da kan man virkelig få en god kompetanseutveksling. Men uansett: det er krevende!

En helt annen ting er at for det fagområdet trådstarter er inne på, altså det vi i hine dage kalte noe generelt kalte "ingeniørfag", er det et faktum at realfag har vært like stemoderlig behandlet som yrkesfag i såvel grunnskolen som videregående. Det er trist, det rokker ved selve grunnpillaren ved det å skape interesse for ingeniørfag. Derved har interessen dalt, og strengt tatt: når vi ser på fagplanene - det er pinadø ikke noe stort høydepunkt innen realfag ved verken et vanlig ingeniørstudium eller for den sakens skyld, mastergradstudiet. Det kan jeg litt om, jeg har sammenlignet mine egne fagplaner med tyske kolleger, russiske kolleger og et par til, jeg har rett og slett rødmet - mine 5 år med diverse fag er ikke i nærheten av det mine 'rede utenlandske kolleger kan slå i bordet med. Min eneste styrke var at jeg alltid har vært en bred generalist, med fotografisk hukommelse (en gang i tiden) og evne til å se ting i sammenheng. Når jeg også var så heldig å ha min tid i arbeidslivet i en epoke der mine respektive arbeidsgivere ennå hadde råd til å sende oss på kurs - faktisk i månedsvis hvert år - ja da lærte jeg jo faktisk litt etterhvert! Det kostet, i form av tid, både mange reisedøgn og ufattelig mange timer utenom arbeidstid på å lese såvel kursdokumentasjon som utstyrsdokumentasjon, men det var en del av spillet. Gjett om det ble ryddig i bokhyllene både her og der når jeg kasserte metervis med permer etter flere tiår!

Sånn er det ikke lenger, og når jeg ser ... (more)