1 | opprinnelige versjon |
Noe kynisk sett, over tid blir alt mer eller mindre sjeldent, det gjelder ikke minst biler, som jo er rimelig utsatt for både å ruste vekk og ikke minst, bli skiftet ut og sogar ende med å bli spiker fordi eierne rett og slett ikke gidder å ta vare på dem lenger! Dernest er det jo sånn at Norge er et mikroskopisk marked i forhold til verden der ute, det er altså ikke spesielt mange biler av en gitt type/modell i utgangspunktet, og for spesielle varianter, enn si varianter som ikke er tatt inn i mer enn et eller kanhende to-tre eksemplarer, skal det ikke gå spesielt mange årene før vi sier "oi" når en sånn bil kommer inn på bensinstasjonen!
Og for noen av oss er jo sånt en skikkelig høydare, ikke sant? Vi tenker mange gode tanker, og bruker gjerne ord som det du gjør for å beskrive din øyensten: sjelden, rarietet, unik og så videre - spesielt om det er et nogenlunde velholdt eksemplar! Men derfra til å ha mer enn affeksjonsverdi for eieren, se det kan være a complete different matter! Det kan man tenke mye om, jeg overtok selv en bil som vel var 14-15 år og mildt sagt sjelden for 2400 kroner fra et dødsbo en gang i tiden. knapt nok kjørt og i rimelig grei stand. Egentlig burde jeg pakket den ned i møllkuler og bevart den for ettertiden, men det ble sånn at jeg hadde den som bruksbil og kjørte den en kvart million kilometer før jeg i et anfall av tom peng pung solgte den videre til neste lykkelige eier. Dessverre solgt han den videre til noen som ikke fant det bryet verdt å ta vare på den videre, triste greier! Dette var rett nok ikke en feiende flott statusbil, men den hadde sjarme, den hadde en historie, altså sånne egenskaper som får sånne som meg til å ta håndbrekksving og bånn gass tilbake om jeg f.ex ser en sånn bil som din på en bensinstasjon når jeg passerer!
Men derfra til å skaffe meg en eller flere hobbybiler, er det et langt støkke! Jeg har så mye annet å bruke tiden til, selv om jeg er pensjonist. Og nettopp der er nøkkelen til at du nok ikke får spesielt god respons når du legger ut din bil for salg, i Norge er det dessverre få som ser verdien i å ta vare på mer "vanlige" biler, selv om den bilen du nevner så absolutt er en fantastisk flott bil fra en tid der biler fremdeles så ut som biler, og etter mitt hode absolutt verdt å ta vare på! Ja, det finnes jo både "entusiaster" og "entusuaster* i Norge, og det finnes kroniske "hoardere". Det siste er sånne som fyller opp tomta med nok biler til å starte et lite bilopphoggeri, og bilenes stand er deretter. Så er det sånne som har litt mer penger enn oss andre, og gjerne leier en svær garasje eller annet egnet lokale og fyller det opp med dyre biler som sjelden og aldri ser dagens lys, enn si blir sett av andre enn eieren selv en sjelden gang innimellom. Der går det som sagt i ovseleg dyre biler, av og til er det kanhende et element av "investering" i det også - iallefall tror noen det er det.
Og den siste kategorien, som stort sett er en av gutta, er de som faller for biler med historie, kan hende de egang i ungdommen hadde den og den bilen som drømmebil. Det kan være en Opel Rekord fra tidlig 60-tall, eller si en Opel Admiral fra tidlig 70-tall, eller kanhende en Audi 100! De tidlige quattro-utgavene er jo for dyre for oss vanlige dødelige blitt, men sånne som din - det er virkelig noe som kan fenge! Dessverre er det ikke så mange av denne sorten entusiaster, men de finnes, en god venn har bla leid seg "mekkelokale" med plass til 2-3 biler, hans favoritt er luftkjølte VW-bobler, ja, og så har han skaffet seg en Golf Cabriolet fra dengang Golf var i sin spede ungdom.
PROBLEMET FOR DEG - om du føler at du virkelig vil selge et slikt klenodium - er som du har funnet ut på den triste måten, at det slett ikke er noen stor interesse for akkurat den bilen du har. Ja, du og jeg kan saktens mene at det ikke burde være sånn, men man føler jo uvegerlig at det må være noe mer "eksklusivt" for å fenge i Norge, Og som du jo sier, sånne og sånne biler er lagt ut for salg til ganske så freske priser både der nede i EU og USA. Men, det er et par "men" her: dels er det sånn at biler som er lagt ut for salg jo må ha en utgangspris. Eierne vil selvfølgelig ha mest mulig for bilen, noen hevder det er for å "sikre seg" seriøse interessenter, men til syvende og sist er det ønsket om å få mest mulig kronasjer på konto som rår - det være seg til neste prosjekt - eller for å dekke inn litt av det man har lagt i forrige prosjekt - altså den bilen som ligger ute for salg. Alt ettersom. Men der som ellers, en bruktbil er verdt det den største idioten er villig til å betale for den - eller som her - den største entusiasten. Det innebærer - som vi jo vet fra våre hjemlige salgskanaler - at utropspris og den faktisk oppnådde prisen kan sprike voldsomt. Man kan gjerne si at det fungerer litt som en omvendt auksjon, der potensielle kjøpere sitter litt på gjerdet til de har sett at bilen har ligget ute for salg en stund, så prøver de seg med et skambud. Lavest mulig pris er det som gjelder - og med sjeldne, men si gjerne ikke riktig sjeldne nok biler, vil gapet mellom utropspris og den prisen man faktisk oppnår. være ovseleg stort. Og det siste "men'et" er at her hjemme i Norge er det kanhende en liten håndfull som i det hele tatt kan være aktuelle kjøpere for en feiende flott bil som din, mens det der nede i EU er veldig mange flere potensielle kjøpere! Noe lignende er det i USA, derved vil iallefall dette "gapet" kunne bli noe mindre! Og i noen tilfeller kan det nok til og med hende at riktig attraktive biler oppnår si noe rundt utropsprisen, hipp hurra for selger, og kjøperen får kanhende en feiende flott bil som ikke krever allverdens investeringer for å kiunne fremstå som en grei kosebil og veteranbil for oss vanlige dødelige!
THJE BOTTOM LINE er at jeg i ditt sted ville tenkt i retning av å beholde bilen og ha den som kosebil, det er vel en grunn til at den har "funnet" deg i utgangspunktet, ikke sant? Og etter mine begeper er dette en skikkleig flott bil som bare blir bedre jo lenger man eier den. Alternativet er å legge ut bilen for salg i si Tyskland - et naturlig valg for en tysk klassiker. Da tenker jeg om du absolutt ønsker å selge den. Alfa og omega e rå finne "rett" pris, ikke for høy og ikke for lav. Jeg tenker at de 65 du nevner burde vært helt greit i det norske markedet, sånn ble det dessverre ikke. Men gitt at bilen er i alminnelig god stand, sjekk prisene på sammenlignbare biler i det tyske markedet, og legge deg på et nøtkernt realistisk utgangspunkt. Med trykk på "realistisk", tilsvarende stand er nøkkelen, om bilen din er i alminnelig god stand, ja da er det ikke spesielt lurt å legge seg på samme prisnivå som en bil i mint condition, som vi vet, det koster enormt mye å få en eldre bil opp i nystand. Midt på treet, og husk at 9.999 selger mye bedre enn 10.000 euro og så videre.
Sørg også for å ha flere kontaktmuligheter og gode bilder, samt en konsis, men utfyllende beskrivelse, gjerne en kort historikk - fortrinnsvis på tysk. Bruk gjerne google translate, men få noen som kan språket til å lese korrektur, det gir prikken over i'en. Bilder sier forøvrig mer enn et hav med ord, men glem mobilbilder - seriøst kamera er det som gjelder her - tid og kjærlighet - heller si et dusin kvalitetsbilder enn 100 mobilbilder. Da tiltrekker du deg oppmerksomheten fra de rette kjøperne, da får du en fornuftig pris, og da vil bilen kanhende få en eier som vet å sette pris på den. Det siste er igrunnen det viktigste sett fra mitt ståsted. Lykke til videre, uansett om du beholder bilen eller gjør nye salgsforsøk!