Revisjonshistorikk [tilbake]

Kloke ord fra Kamerat K her, man skal alltid se på helheten i famileøkonomien....når man har skaffet seg familie, attpå til småbarn, da er det mange ting som er mye, mye viktigere enn bil. Jeg prioriterte hus og mat på bordet i den fasen av livet, bil og ferier lå langt nede på lista!

Jeg registerer at du grubler på dette med lån, nedbetaling, indirekte også rentekostnad, vs dette med nedskrivning og verditap. Det enkle svaret er at det, som Kamerat K egentlig sier, ikke er spesielt lurt å lånefinanisere en bil som er et hakk eller tre dyrere enn man egentlig har råd til. Berunnelsen for dette kan man formulere på mange måter, men til syvende og sist er det sånn at i Norge er det politisk vedtatt for sånn omtrent 70 år siden at bil skal være "luksus", mao skal det virkelig svi for Ola Hvermannsen å eie og bruke en bil! Derved blir bil om mulig en enda dårligere "investering" enn i andre land, og jo dyrere bilen er, jo mer betaler man egentlig i avgifter! Om bilen i stor grad er lånefinansiert, ja da gjør man også banken glad på bekostning av familiebudsjettet.

Ja, det er "lav rente" i disse tider, men hvor lenge vil Adam være i paradis? Igjen, uansett hvor "lav" renten er, en dyr bil = avgifter opp og i mente. Bordet fanger uansett, og riset bak speilet er at rente kommer til å stige igjen. Legg til at vi står midt i en pandemi: det innebærer at den kloke tar høyde for at det kan skje ting i inn- og utland som påvirker både samfunnesøkonomien generelt og familieøkonomien spesielt. Sagt på en annen måte: se på helheten...har man boliglån som utgjør mer enn 50 % av boligens nøkternt realistiske salgsverdi i dag, skal man definitivt ikke ta opp et billån som utgjør 25 % av salgsverdien på en gjennomsnittsbolig....ref alle "smartingene" som gikk hen og lånefinaniserte Tesla X med gjeldsandel over 100 % i de mest groteske tilfellene. Nei, jeg ser ingenting som tyder på at du er i den klubben, tvert om ser en klok mann som tenker litt lenger enn nesa rekker og faktisk ser fremover, den skal du ha! Hadde nær sagt, fortsett sånn!

Om vi ser spesifikt på dette med verditap: dette er litt spesielt i Norge: skyhøye avgifter gjør noe med både bruktpriser og verdifall. Noe forenklet sett er verdifallet er relativt høyt de første to-tre åra, deretter flater det ut og er relativt sett nokså konstant (sett i prosent i forhold til bilens restverdi ved inngangen til "regnskapsåret) inntil bilen er 10-12 år. Deretter vil faktorer som bilens faktiske stand i stor grad være med på å definere bilens restverdi, her er rust den desidert største showstopperen, dernest motorhavari, girkassehavarier og andre virkelig kostbare reparasjoner.

Den enkle måten å se det på, er at på en to år gammel bil vil første eier ta den relativt sett største delen av verditapet, mens kjøperen kan le hele veien til banken. Om kjøperen selger etter to-tre år, ja da tar også han et betydelig verditap, og kjøper nummer tre i rekka kan le enda mer! Den relativt sett klokeste vil være den som velger å velger å kjøpe si en to år gammel bruktbil og beholde den i si 10 år eller sogar til bilen er "brukt opp", det gir det relativt sett laveste verditapet pr år. Det er imidlertid en grunnleggende forutsetning her: man må ta vare på sin investering: et normalt godt regime for service og vedlikehold, inkludert jevnlig etterbehandling ifht understellsbehandling. Akkurat dette er det altfor mange som gir beng i, det er disse som møter det som kalles "reparasjonsdumpa" etter typisk 100-150.000 km. Greit nok, de har seg selv å takke! Vi andre....som passer på bilene våre....har et greit og forutsigbart bilhold, uten å bytte bil, i år ut og år inn, gjennom hundretusenvis av kilometer. Nei, dette er ikke tull, jeg har selv hatt en drøy håndfull biler opp gjennom 45 år, for meg er en grei tommelifingerregel å kjøre bilen til tallet i kilometertelleren er rundt 4-500.000, før bilen går videre til neste lykkelige eier eller blir spiker, alt ettersom....får man en idiot i fleisen, ender bilen som spiker, sånt skjer. Ja, og så er det dette med egen kjørestil da...men jeg regner med at du også der er en klok og reflektert mann, som IKKE er blant dem som tror at en "aktiv kjørestil" er meningen med livet!

The Bottom Line er at ja, en XC90 er en fjong bil med et høyt sikkerhetsnivå, min subjektive oppfatning er at den kan rulle både 500.000 og mer uten nevneverdige problemer. Men som Kamerat K sier, det er flere biler som er greie å eie, igjen gitt dette med service og vedlikehold. Attpå til kan du få mye god bil som koster si halvparten av en XC90, gitt omtrent samme antall år på veien. Her skal det nevnes at en grei måte å skaffe seg nesten-ny bil til en god pris på, er å finne en bil som er eiet og kjørt av en proffesjonell bruker, det være seg en ex-taxi, servicebil eller selgerbil. Mennesker og firmaer som "lever av" bilen tar gjennomgående godt vare på bilene sine, og noe kynisk sett, kjørelengden er bare et tall: det er bilens faktiske stand som betyr mest.

Uavhengig av dette, generelt er årlige kostnader proporsjonale med bilens kostpris. Dvs jo dyrere bil, jo mer går rett i sluket hvert eneste år. Sånn er det bare. Legg lista på det du mener er et fornuftig nivå i forhold til familieøkonomien, tenk helhetlig, og ta det derfra. Som Kamerat K sier, det er flere gode biler å velge i, fellesnevneren er at den som passer på sin investering, får mye igjen for det i form av et bilhold uten nevneverdige problemer. Rent bortsett fra de gode forslagene fra Kamerat K her, vil jeg jo si at Skoda Superb og Skoda Kodiaq er feiende flotte alternativer for en barnefamilie. Verdt å se på, verdt å prøvekjøre. I det hele tatt: du skal være fornøyd med bilkjøpet over tid, derfor....bruk tid på prosessen! Lykke til med både familie og bil!