Revisjonshistorikk [tilbake]

Det er på sin plass med et par presiseringer etter den tidiligere "festbremsen"! Først og fremst, vi er heldige som bor i et land der mange har en grei bruttoinntekt! Dette gir oss økt kjøpekraft, ikke minst gjenspeiles dette i at vi, på tross av et avgiftsystem som gir nybilpriser i verdensklasse, kan unne oss både egen bolig og ganske så fjonge biler! Ikke minst historisk lav rente bidrar til en tilsynelatende endeløs strøm av velstand! Så langt, alt vel, for en typisk barnefamilie, som jo er det underliggende temaet her, er alt jolly fine så lenge begge er i arbe' og har helsa i behold!

Det som ikke er fullt så vel er at mange ikke tenker like langt som kameraten her: jeg tildeler herved et virutelt diplom og blomster til en reflektert og klok familiefar som tenker seg om før han løper og tar opp stor gjeld for å kjøpe en bil som nok er litt dyrere enn han egentlig hadde sett for seg! Dessverre er det altfor få som stikker fingeren i jorda og tenker seg om, banker og finansinstitusjoner formelig kaster penger etter låntagerne, dette bidrar til å presse boligprisene opp, opp, opp, derved sitter mange med gjeld til langt over pipa! Men renta er jo så lav...kanhende har man også et boliglån med avragsfrihet de første åra! Hipp hurra, da tror mange at de kan bære et ekstra lån til en bil eller to på en million på toppen!

Resultatet ser vi jo: norske husstander har en hårreisende høy gjeldsandel, der verdien boligen er den kritiske faktoren: så lenge boligverdien holder seg stabilt høy, eller sogar stiger, sprekker ikke bobla. Om man går ned i inntekt, helsa ryker, familelykken sprekker og man må selge, ja da kommer man ned på beina likevel, salget av boligen dekker lånet, de som har vært uheldige slipper å sitte med et betydelig, usikret restlån. Igjen, så langt, alt vel! Men så var det om man har skaffet seg en dyr bil eller to da......gjerne med 100 % lånefinansiering som mange faktisk gjør. Da innhentes man av karma, overraskende nok, en bil kan falle både 100 og 200.000 i verdi på et eneste år om man er uheldig, ikke minst om man "må" selge, eller enda verre, ender i et tvangsalg. Da snakker vi ikke bare "Luksusfellen", men NY REKORD i Luksusfellen!

Om man ikke har sett slike kasus i sitt nærområde, tar man en titt på nettopp Luksusfellen: se hen til f.ex flyygelederen i Molde, en mann som nok har minst halvannen million i året om han jobber litt, han var langt over grensa for personlig konkurs! Årsak? Feilprioriteringer over en lav sko, og ikke overraskende, ikke uvanlig: høy gjeldsandel og en drøss idiot-kjøp av nettopp...biler! Bil blir lett veldig, veldig dyrt i Norge, da bærer det også veldig lett galt av sted!

Ja, vår gode venn Kvadsheim i Luksusfellen har faktisk vokst opp et steinkast fra der jeg har bodd i noenogtredve år, han er en klok mann som tenker som meg og litt til! Det er noe som går på Jæren der han kommer fra: der har man satt tæring etter næring i flere generasjoner, overført til vår tid innebærer det at man prioriterer skatt, avgifter og boligkostnader som både nummer en, to og tre på lista! Dernest prioriterer man andre, faste kostnader, si gjerne at man prioriterer regnignene først. Så kommer mat og klær, først og fremst til ungeflokken, flinke og forstandige mennesker på Jæren, den skal de ha! Det som da er igjen....her har man STÅLKONTROLL....går til sånne ting som bil! Ikke overraskende, "bondelandet" syd på Jæren er IKKE preget av oljepenger og overflod, selv om flere har både jobb "i oljå" og et firma på si, sogar en gård! Når vi snakker om gård, det er få som lever av gården alene, de har altså en jobb eller f.ex noen gravemaskiner på si. Det gir grei økonomi, men igjen, de aller fleste prioriterer! Det innebærer at man som oftest har beina på jorda med dette med BIL: man skal ikke bli overrasket over å se en mann med høy inntekt kjøre rundt med samme bilen i år ut og år inn, gjerne en traust sliter ala Ford Mondeo, VW Passat og dess like. Ja, noen har også en Mercedes og svære SUV, men de har gjerne en "arbeidsbil" i tillegg, og da snakker vi om mennesker som har en årsinntekt på 2 millioner og oppover.

The Bottom Line er at prioriteringslista som ligger i teksten over, er et fornuftig utgangspunkt for å skaffe seg oversikt over familebudsjettet. Denne øvelsen er første punkt når man tenker i retning av å skaffe seg bil, og som nevnt i mitt opprinnelige svar over her, man må ta med hele gullrekka med kostnader knyttet til bilkjøpet, ikke bare se på lånekostnaden. Mange bekker små gjør en kjempestor å, og bil er tross alt ikke en livsnødvendighet, man kommer seg faktisk på jobb med en Laddis til noen få tusenlapper også! Ja, jeg har faktisk kjørt Laddis, senere VW D/TDI, mesteparten av livet. Den dyreste var min siste bruktbil, hele 140.000 betalte jeg for en nesten-ny ex-taxi. De øvrige bruktbilene betalte jeg fra 2400 kroner til 30.000 kroner for, et par støkker overtok jeg gratis, og kjørte dem år ut og år inn. Selv om jeg etterhvert tjente ganske så godt, prioriterte jeg beinhardt. Dette var bokstavelig talt veldig lurt i tider der renta lå opp mot 20 % på boliglån, da lånte man bare ikke penger til bil og forbruk! Jeg hadde naboer som pekte nesa og lo rått av bilen min, men den som ler sist, ler best, flere i nabolaget mistet huset, ekteskap røyk, begge endte som gjeldslaver resten av livet.

I det hele tatt: vi har alltid hatt grei økonomi, til tider vært litt blakke hjemme hos oss, men vi har alltid klart å betale renter og avdrag, vi har betalt regningene våre i tide, men det var ikke før jeg bikka 55 at jeg kunne unne meg ny bil. Kjøpt cash kontant, man tar ikke opp ny gjeld når man nærmer seg pensjonsalderen. Det viste seg være veldig smart når helsa svikta. Og nettopp der har vi noe som er felles for oss alle, enten vi er i etableringsfasen....eller litt eldre: vi har ikke krystallkule, verken når det gjelder jobb, helse eller for den sakens skyld, store og små uhell, ulykker, just name it. Samlivsbrudd er eksempelvis en stor ulykke, spesielt med barn inne i bildet: det gir endringer som følger oss livet ut, livet blir aldri det samme, heller ikke økonomisk. Greit nok, har man iallefall prioritert LITT riktig, og hatt nogenlunde kontroll med husttandens gjeldsandel, ja da kan man iallefall stort sett komme ned på beina.

Det er så enkelt som å tenke litt som vår gode venn Kvadsheim: en sindig jærbu som har klart å ta vare på mye av det han lærte gjennom oppveksten. Ja, han skeier ut innimellom, men han mister aldri bakkekonktakten, han låner ikke så mye, bruker ikke så mye, at lønnskontoen går pari-pari hver måned.

POENGET? Den kloke gjør som trådstarter her: tenker litt igjennom tingene, spør gjerne om råd, og tar det derfra: tenker litt mer, bruker tid, til å skaffe seg oversikt og ta gode beslutninger. Igjen, tramppeklapp, gode ord og diplom! Ja, lån gjerne til bil, men behold beina på bakken, se på familiens utgifter, prioriter rett, sett tæring etter næring og velg et kompromiss, her en bil som familien har råd til både å kjøpe og eie over tid. Akkurat dette med "eie over tid" er nøkkelen til lave totalkostnader: en bil man tar vare på gjennom et normalt godt service og vedlkeholdsregime, herunder jevnlig understellsbehandling, gir tifold igjen! Det er faktisk ikke sånn at vi bare MÅ bytte bil etter det være seg 1, 2, 3 eller flere år! Bilen ramler IKKE fra hverandre, myten om "reparasjonsdumpa" er i aller høyeste grad overdrevet! Den største besparelsen ved å eie en bil over tid, er at man slipper å betale overgangskostnadene gang på gang på gang. Dette kan man si mye om, men det man skal være klar over, er at bilbransjen ikke driver veldedighet. Hver gang vi bytter bil ,blir vi melket i større eller mindre grad, uansett om vi kjøper bil privat eller hos forhandler. Sånn er det bare, og den som regner på det, vil bli overrasket, det er store summer i omløp hver eneste gang man bytter bil. Og den som dekker gildet? Han vi ser i speilet hver morra!

Et oppriktig ønske om at flere skal tenke litt etter før de løper og kjøper dyrere bil enn de strengt tatt har råd til! Til alle dere der ute, ta vare på dere selv og familen, kjøp bil med vett!